Be honest

Vel.

To måneder har gått, evige dager har passert, og i mitt håp har jeg ønsket dem å ende fortest mulig. Jeg er trøtt og jeg er sliten, jeg blir utmatta og jeg er deprimert. Liker ikke å måtte lyve å si at jeg har det bra, når jeg egentlig ikke har det.

Denne greia som feiler ryggen min, foten min, kroppen min har gjort meg både fysisk og psykisk utmatta. Sliter med nattesøvnen og må gråte for å klare å sovne, da ikke smertestillende funker. Jeg liker ikke å fortelle noen hvordan jeg har det, selvom jeg vil få det ut på en måte. Jeg er ikke en psykisk sterk person, og har aldri opplevd noe lignende enn denne perioden, noe som gjør det ekstra vanskelig å takle.

Jeg er sykmeldt fra jobb, sløv på skolen, får ikke trent som jeg vil og blir rett og slett for sliten til å finne på ting med venner, selvom det er min største glede. Jeg mauler smertestillende som om det skulle vært sjokolade. Jeg tenker rett og slett for mye og er for aktiv på å google symptomer, bli kvalm og til og med på gråten.

<

Stengt kommentarfelt.

Liker

Kommentarer